Dvergmus

Fra Villmark

Dvergmus

Vitenskapelig(e) navn:	Micromys minutus
Norsk(e) navn:	Dvergmus
Hører til:	musefamilien, gnagere, Euarchontoglires
Antall arter:
Habitat:	Områder med tett markvegetasjon, gjerne høyvokst gress og urtevegetasjon, i enger, våtmarker, skogkanter m.m., ofte nær vann
Utbredelse:	Store deler av Europa og østover gjennom Asia til Japan
Underarter:

Dvergmusa tilhører musefamilien og er følgelig i slekt med skogmusene og rottene. Den er knøttliten; vekten hos voksne dyr er mellom tre og elleve gram, ofte seks til åtte (en voksen lemen kan til sammenligning veie over det tidobbelte). Den minner om skogmusene med sin relativt lange hale, men skiller seg fra dem på bl.a. forholdsvis mindre ører. Pelsfargen på ryggsiden er hos voksne dyr om sommeren varmt gulbrun, unger og dyr i vinterpels er mer gråbrune.

Dvergmusa ble oppdaget i Norge så sent som i 2001, i Eidskog sør for Kongsvinger i Hedmark. Hvor lenge den har vært i Norge vet ingen, men i Sverige ble den oppdaget for første gang i 1985. Her er den nå funnet i et begrenset område i Dalsland og Värmland. Man antar at den norske bestanden er et resultat av innvandring herfra. Noen lang historie i Norge har arten ganske sikkert ikke.

Arten lever for en stor del av frø og annen plantekost. Den tar også noe insekter, særlig om vinteren. Om sommeren finner den mye av føden oppe i vegetasjonen. Den klatrer godt, og bruker halen som et ekstra gripeorgan. Om vinteren lever den for det meste nede på bakken. Den kan da komme inn i høyløer og kornlagre, men i Danmark, hvor den er vanlig, regnes den likevel ikke som et skadedyr.

Dvergmusa bygger bol oppe i vegetasjonen, og det er gjerne disse som er det første tegnet på at arten finnes i et område. Bolet er kulerundt med en diameter på seks til ti cm. Det veves inn i vegetasjonen fra en halv til en meter over bakken. Fordi gresset som utgjør bolets ytre del ikke gnages av, beholder det grønnfargen helt til høsten og sørger for god kamuflasje. Oppe i bolet er dvermusa nokså trygg for enkelte rovdyr nede på bakken, f.eks. røyskatt. Den er også beskyttet mot flom.

Ungene fødes i bolet. En hunn kan få opptil sju kull i løpet av ett år. Om dette også gjelder så langt nord som i Norge, hvor sommeren er kort, er kanskje noe tvilsomt. Hvert kull består vanligvis av to til seks unger, men så mange som ti forekommer.

Som nyoppdaget art i Norge er dvergmusa et både spennende og gåtefullt innslag i pattedyrfaunaen. Naturinteresserte har her muligheten til gjøre nye oppdagelser når det gjelder artens utbredelsen. Leting etter forlatte bol om høsten har vist seg å være en effektiv metode for å finne den. I første rekke er det trolig Hedmark, Akershus og Østfold som er aktuelle områder. Om dvergmusa kommer til å spre seg ut over større deler av landet, vil bare fremtiden vise.