Piggsvin

   

Fra Villmark

Revisjon per 28. jul 2009 kl. 09:21 av Admin (Diskusjon | bidrag)
(diff) ? Eldre versjon | Nåværende versjon (diff) | Nyere versjon ? (diff)
Gå til: navigasjon, søk
Piggsvin
Europeisk piggsvin, Erinaceus europaeus
Europeisk piggsvin, Erinaceus europaeus
Vitenskapelig(e)
navn:
Erinaceidae
Norsk(e) navn: Piggsvin
Hører til: insektetere,
pattedyr
Antall arter: 15
Habitat: Skogbunn
Utbredelse: Afrika, Asia, Europa

Delgrupper:

Piggsvin eller pinnsvin er en familie av insektetende pattedyr som omfatter flere arter både i Europa, Asia og Afrika. I Norge finnes arten europeisk piggsvin, Erinaceus europaeus. Piggsvinet er totalfredet i Norge.

Innhold

Fysiologi

Størrelse: 25-40 cm. Vekt: 700-1600 g (Europeisk piggsvin). Farven er brunaktig, men hårene (piggene) er lysere ytterst.

Piggsvin har en lang og spiss snute og er sÃ¥legjengere, slik man ogsÃ¥ finner hos andre insektetere. De har en ganske rund kropp hvor hÃ¥rene har form som store, spisse pigger. HÃ¥rene er hule og innsatt med keratin. Et voksent piggsvin har 5-7 000 pigger som er 20-25 mm lange. Piggene er ikke giftige. Føler dyrene seg truet, vil de rulle seg sammen til en ball, med hode og ben trukket inn under kroppen, og piggene stikkende ut som et forsvarsverk.

Forplantning

Paringstiden er etter vinterdvalen i april/mai, og drektighetstiden er ca 35 dager. Kullet er i gjennomsnitt på 5 (1-10) unger. Ungene forlater ynglebolet etter 5-6 uker (normalt i overgangen juni/juli).

Alder

I fangenskap kan de bli over 10 år gamle, men i vill tilstand er det sjelden å finne eksemplarer som er eldre enn 5 år. Bare ca. 20% av ungene overlever det første leveåret.

Utbredelse i Norge

Omkring år 1900 fantes pinnsvin bare i Østfold, men det har senere spredt seg vestover, delvis ved menneskets hjelp, fordi det blir ansett som et nyttedyr.

I dag er de mest tallrike i kystområdene fra Østfold til Rogaland, men finnes også spredt på Vestlandet og i Trøndelag langs Trondheimsfjorden. Bestanden på Sørlandet har gått tilbake de seneste år. Ironisk nok har piggsvin som er utsatt på isolerte øyer i landet nærmest utviklet seg til skadedyr ettersom de er blitt så tallrike at de øver sterkt press på den opprinnelige faunaen.

De lever i løvskog, langs dyrket mark, og i hager.

Adferd

Piggsvin spiser insekter og små virvelløse dyr som snegler og meitemark, men også små virveldyr, som slanger og amfibier, og også plantemateriale, frukt, eikenøtter, og sopp.

De er nattaktive, og sover mesteparten av dagen.

De går i dvale om vinteren, gjerne under hauger av blader. Det har faktisk forekommet at man har kunnet høre dem snorke.

Da dyrene lever tett ved mennesker, kan de bli forholdsvis tamme og la seg mate av mennesker i nærheten av boliger. Voksne dyr er imidlertid allergiske mot laktose, og de skal derfor ikke fôres med kumelk, da de får diaré, og vil kunne dø av dehydrering. Vanlig katte- og hundemat er imidlertid ufarlig for piggsvin. Det er viktig at de har tilgang til friskt vann.

Ikke alle piggsvin er ekte piggsvin

Navnet piggsvin brukes også om dyr som har et lignende utseende og anatomi, men som ikke er i slekt med de egentlige piggsvinene. Disse dyrene er hulepiggsvin og trepiggsvin, som er to forskjellige typer gnagere, og maurpiggsvin, som er kloakkdyr.

Pigg eller pinn?

Formelt sett er piggsvin og pinnsvin sidestilte former på norsk, men både «Kunnskapsforlagets blå språk- og ordtjeneste» og «Store norske leksikon» foretrekker pinnsvin. Radioprogrammet Språkteigen på NRK mener pigg er nynorsk, og pinn bokmål. Samlaget sin «Nynorsk ordliste» foretrekker da også piggversjonen. Eventuelt kan man si «bustyvel» fra det norrøne bustígull, ifølge ordlisten. Ifølge zoologiske navnelister heter det piggsvin etter som det er pigger dyrene har på ryggen og ikke pinner.

Pinnsvin i religion

Innenfor zoroastrismen har pinnsvinet en fremskutt plass, da det tilbringer mye av sin tid med å fortære insekter, som denne religionen anser som mørkets myldrende yngel. Ett av djevelens tilnavn, Belsebub, er egentlig Baal Zebul (= herre over fluene, fluenes herre). [1]

Referanser

  1. ↑ Tom Holland: Perserkrigene (s. 56), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-38564-1


Commons Commons: Erinaceus europaeus – bilder, video eller lyd
Personlige verktøy