Dompap

Fra Villmark

Dompap
Dompaphann Foto: Malene Thyssen
Vitenskapelig(e) navn:	Pyrrhula pyrrhula
Norsk(e) navn:	dompap
Hører til:	dompaper, finkefamilien, spurvefugler
Antall arter:
Habitat:	nåle- og blandingsskog
Utbredelse:	Europa og Asia
Underarter:

Dompap (vitenskapelig navn Pyrrhula pyrrhula) er en fugl i finkefamilien. Lengden er ca. 16 cm, og vekten er rundt 21 gram, altså på størrelse med de mindre trostefuglene.

Dompapen er lett å kjenne igjen når man først får øye på den. Hannen har rosenrødt bryst, blåsvart hette på hodet og oksegrå rygg. Hunnen ligner hannen, men har et gråbrunt bryst. Vingene har gråhvite bånd hos begge kjønn. Nebbet er kort og kraftig med skarpe kanter slik at den kan ta av skallet av frø og knopper.

Dompapen liker seg best i nåle- og blandingsskog, men også i parker og hager. Den bygger sine reder i busker og trær hvor den legger 4-7 egg. Eggene er blå-hvite med små, svarte prikker i den ene enden. Noen ganger besøker den folks hager og kan da ta for seg av knopper på f. eks. frukttrær, noe som gjør at enkelte ikke er så glad i den.

Arten danner ingen store flokker utenfor hekketiden og er oftest sett som et par eller familiegruppe.

Navnet dompap kommer av ordene «dom» (katedral) og «pap» (fader eller pave), på grunn av den kardinalrøde fargen på brystet.

Sang

Dompapen har ikke sang. Den har en enslig, vakker fløytetone, ikke noe mer. Men det fortelles at det tidligere skal ha hendt at fuglehandlere i Sør-Tyskland har lært opp små dompapunger til å synge. Metoden var å ta de små fugleungene fra reir og plassere dem i et bur i et mørkt rom. Flere ganger om dagen går så en fløytespiller inn i det mørke rommet og spiller noen enkle toner (noen ganger kan det være en fiolinspiller). Dette gjentas om og om igjen. Når dompapungene har hørt dette lenge nok blir fugleburet flyttet fra det mørke rommet og inn i et lysere hvor sola skinner inn. Gleden over å oppleve solskinnet og «våren» skal da etter sigende få de små dompapungene til å sette i å synge de tonene de tidligere har lært. Det er Mikkel Skjevrak som forteller om dette i boka Småfuglene våre ^[1]