Fra Villmark

Havfrue
Havfrue til tørk.
Vitenskapelig(e) navn:	Kvinnus Vannus
Norsk(e) navn:	Havfrue
Hører til:	Menneskelignende skapninger
Antall arter:	1
Habitat:	Vann
Utbredelse:	Havet.
Delgrupper:	havfruer

En havfrue holder til i vann og har en kvinnes overkropp og fiskehale, skjønt det fins enkelte variasjoner i hvordan vesenet beskrives. Den mannlige utgaven av vesenet, som omtales langt sjeldnere, kalles havmann. Det latinske navnet på havfolk er Cetus Sapiens. Lignende vesener fra mytologi, fabler og folketro er sirener, vannymfer, såkalte najader, og undiner.

Legender og myter

Historier om havfruer er nesten universelle. Den eldste kjente havfruehistorie er fra Assyria, ca. 1000 f.Kr.. Atargatis, mor til den legendariske assyriske dronningen Semiramis, var en gudinne som elsket en dødelig gjeter men kom i skade for å drepe ham. Skamfull kastet hun seg i en innsjø og forvandlet seg til en fisk, men vannet kunne ikke skjule hennes guddommelige vesen. Derfor tok hun form av en havfrue - menneskelig over midjen, fisk nedenfor. De eldste framstillingene viser henne derimot som en fisk med menneskehode og bein, slik som den babylonske guden Ea. Grekerne kalte henne Derketo, og hun ble ofte identifisert med Afrodite.

Mami Wata er en havfrueånd i vestafrikansk folketro. En annen afrikansk havfrue er Jengu fra Kamerun. Melusine eller Melusina er navn på en kvinnelig sagnfigur i europeisk middelalder som hadde fiske- eller slangehale.

I følge japansk folketro kan man oppnå udødelighet og evig ungdom ved å spise havfruekjøtt.

I noen europeiske legender er havfruer i stand til å oppfylle ønsker.

Havfrua i norske sagn

I norsk sagntradisjon opptrer havfrua, merkelig nok, helst i innlandet, gjerne i fjellvann. Den vanligste sagntypen, «Havfruas spådom», forteller at en mann gjør havfrua en tjeneste og til gjengjeld skal han få stille henne tre spørsmål. Han spør ganske dumt og havfrua blir irritert og sier han burde spurt om hva bløtevannet fra malten kunne brukes til.

Se også

• Vetter
• Sirener