Rein

Fra Villmark

Versjonen fra 23. aug 2009 kl. 04:41

Rein
Rein
Vitenskapelig(e) navn:	Rangifer tarandus
Norsk(e) navn:	Rein, Reinsdyr
Hører til:	hjortedyr, pattedyr
Antall arter:	8
Habitat:	Tundra/skog
Utbredelse:	Nord-Amerika, Grønnland og nordlige områder i Eurasia.
Underarter:	Nord-Amerika/Grønland: alaskakaribu grønlandskaribu peary karibu skogskaribu Eurasia: finsk skogsrein fjellrein svalbardrein

Rein (Rangifer tarandus) kalles også reinsdyr og karibu (amerikansk rein) og er et hjortedyr som lever i de nordligste landområdene på jorden, der de er godt tilpasset de ekstreme kulde- og snøforholdene som kan råde på vinterstid. Reinsdyret skiller seg fra andre hjortedyrene ved at både bukkene (hannene) og simlene (hunnene) utvikler gevir.

Mange forbinder reinsdyret med julenissen. Dette skyldes innflytelsen fra amerikansk folklore og litteratur. Julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A Visit from St. Nicholas fra 1823, hvor de opprinnelige åtte reinsdyrene som angivelig trekker nissens slede ble navngitt. Senere ble det niende reinsdyret introdusert i fortellingen om Reinsdyret Rudolf, som ble skrevet i 1939 og presentert i en sang i 1949.

Beskrivelse

Reinsdyr er en art som først og fremst utmerker seg med sin gedigne hodepryd - geviret, som bæres av både bukker og simler. Arten eksisterer i flere underarter som varierer i størrelse og utbredelse. På generelt grunnlag kan man hevde at de sørlige underartene er fysisk større enn de nordlige. Karibuen, som det finnes flere underarter av i Nord-Amerika, kan bli opp til 120 cm i skulderhøye og ha en total kroppslengde på mellom 150 og 230 cm. Den normale skulderhøyden hos reinsdyr er vanligvis 82-120 cm. Bukkene veier vanligvis mellom 70 og 150 kg, mens simlene veier 40-100 kg. Hos skogskaribuen kan imidlertid bukkene i de mest ekstreme tilfellene veie opp mot 270 kg. Halen utgjør gjerne ca. 10-15 cm. Hos noen underarter kan bukkene bli dobbelt så store som simlene, men hos reinen utvikler begge kjønn gevir.

Geviret, som er en struktur bygget opp av molekyler av keratin (som negler, hover, hår, klover, nebb og pels), blir større med årene, og takkene mer tallrike. Det sies om man teller takkene så vet en hvor gammelt dyret er. De største gevirene kan bli så formidable i størrelse at de nærmest må betraktes som uhensiktsmessige for dyra. Det er naturlig nok bukkene som utvikler de største og mest prangende gevirene. Begge kjønn feller geviret årlig, men bukkene er først ute. Når brunsten er over har ikke bukken lenger behov for geviret og feller det. Dette er også praktisk for simla, som da enkelt kan holde bukkene unna, siden hun først feller geviret noe senere.

Pelsen gir glimrende beskyttelse mot vær og vind, fordi hvert hårstrå er hult og derfor isolerer ekstra godt. Fargen varierer fra mørk brun til nærmest hvit. Fargen varierer dessuten mellom underartene, kjønnene, områdene de lever i og årstidene.

Hovene er store og konkave i formen, noe som gir dyra god bæreevne i dyp snø og våtmarksområder/myrgrunn. De store hovene fungerer dessuten som utmerkede svømmeføtter og gjør reinen til en ypperlig svømmer. Hovene er også redskapet reinen bruker for å nå ned til føden (lav og mose) vinterstid, som da kan vær dekket av snø og is.

Når reinen løper kan man høre en kneppe-lyd. Mange har trodd at lyden kommer fra de brede klovene, men det er ikke tilfellet. Derimot er det et senefeste i bakbena som skaper lyden, når festet sklir over et ben. Man kan tenke seg at dette fenomenet har utviklet seg slik for at reinen lettere skal kunne følge flokken når denne forflytter seg i mørket, men man er på ingen måte sikker på dette.

Underarter

Grønlandsrein

Det er beskrevet flere underarter av arten reinsdyr, men det er usikkert i hvilken grad de kan anerkjennes som egne underarter. Derfor har ikke alle blitt tatt med i taksoboksen. De usikre underartene er trukket inn på linjen nedenfor. Sju av underartene kan sies å ha full internasjonal støtte som egne underarter, men det er knyttet usikkerhet til det utbredelsesområdet de har. Disse sju står i taksoboksen.

Nord-Amerika/Grønland:

• Alaskakaribu (Rangifer tarandus granti) er utbredt fra Alaska til Yukon og i Nordvestterritoriene i Canada, samt vest pÃ¥ Grønnland
• Grønlandskaribu (Rangifer tarandus groenlandicus) er utbredt i Nunavut og Nordvestterritoriene i Canada, samt vest pÃ¥ Grønland
• Peary karibu (Rangifer tarandus pearyi) er utbredt i Nunavut og Nordvestterritoriene i Canada
  • (†) Arktisk rein (Rangifer tarandus eogroenlandicus ) var tidligere utbredt øst pÃ¥ Grønland, men antas Ã¥ ha utdødd omkring 1900
• Skogskaribu/kanadisk karibu (Rangifer tarandus caribou) er utbredt fra Alaska til Newfoundland, og sør til New England og Washington

Eurasia:

• Finsk skogsrein/skogsrein (Rangifer tarandus fennicus) er utbredt pÃ¥ Karelen (langt inn i Russland) og i sentrale strøk av Finland
• Fjellrein/tundrarein (villrein/tamrein) (Rangifer tarandus tarandus) er utbredt over store deler av Fennoskandia, gjennom Russland, Kina og til Beringstredet.
  • Mansjuriarein/Kamtsjatkarein (Rangifer tarandus phylarchus) utbredt i Mansjuria og pÃ¥ Kamtsjatkahalvøya i Øst-Sibir
  • Sibirrein (Rangifer tarandus sibericus) utbredt i Sibir i Russland
    • Novaja Semljarein (Rangifer tarandus pearsoni), ) er utbredt pÃ¥ Novaja Semlja
• Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) er kun utbredt pÃ¥ Svalbard

Geografisk spredning

Villrein i Jotunheimen

Rein finnes opprinnelig bare på den nordlige halvkule. I dag er rein naturlig utbredt i Canada, Alaska, Norge, Finland, det tidligere Sovjetunionen og Kina, samt på Svalbard og Grønland. I tillegg er det satt ut rein blant annet på Sør-Georgia i Antarktis og på Island. Verdensbestanden ble i 1986 estimert til å være omkring 3,3–3,9 millioner dyr (Williams & Heard, 1986^[1]), men da er ikke tamreinstammen talt med.

Villrein i Norge

I Norge er villrein synonymt med fjellrein, som noen ogsÃ¥ kaller tundrarein. Arkeologiske utgravninger av steinalderboplasser viser at det har vært rein i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for ca. 12 000 Ã¥r siden. Tamreindriften pÃ¥ 1800- og 1900-tallet førte til at villreinen ble totalt utryddet i Sverige, Finland og nesten hele Norge. Bare noen fÃ¥ dyr var igjen i noen av de større fjellomrÃ¥dene i sør.

Villreinstammen ble totalfredet i Ã¥rene 1902-1906, noe som førte til at stammen igjen ble skattbar for en periode, men etter noen Ã¥r sank bestanden igjen. PÃ¥ 1920-tallet regnet man med at totalbestanden var omkring 2 700 dyr. Det førte til at det pÃ¥ 1930-tallet ble innført kvoteregulering for jakt pÃ¥ villrein, noe som ga resultater. Forvillet tamrein bidro i tillegg til Ã¥ øke villreinbestandene, og i en del tilfeller ble det ogsÃ¥ kjøpt opp og satt ut tamrein som nÃ¥ forvaltes som villrein. Dette førte til at villreinbestanden voks til over 30 000 dyr pÃ¥ midten av 1990-tallet, fordelt pÃ¥ 26 avgrensede forvaltningsomrÃ¥der i Sør-Norge.^[2]

Tamrein i Norge

Tamrein og villrein er i utgangspunktet samme dyr. Tamrein har i så måte vært med på å styrke villreinstammen ved flere anledninger. Tamreinen, selv om den kalles tam, kan allikevel på ingen måte kalles fullt domestisert.

Kun personer av samisk ætt kan drive reindrift innenfor reinbeiteområdene i Norge. Det betyr at enten foreldre eller besteforeldre må ha drevet med reindrift tidligere. Det gjør at det kun er noen få samiske familier som sitter på beiterettighetene og er reineiere. Utenfor reinbeiteområdene finnes imidlertid også norske tamreinlag som driver med reindrift i Sør-Norge. Reindriftsretten reguleres av reindriftsloven.

Antallet tamrein er betydelig i Norge. Rundt Ã¥r 1900 var det ca. 100 000 tamrein her. I 1991 var antallet oppe i ca. 220 000 dyr, for sÃ¥ Ã¥ synke igjen mot slutten av 1990-tallet. PÃ¥ 2000-tallet har imidlertid antallet igjen økt. I 2003 ble antallet estimert Ã¥ være omkring 203 000 dyr, hvorav ca. 70 % befant seg i Finnmark der antallet blir ansett som et problem for næringen.

I inntektsÃ¥ret 2004/2005 erstattet staten 11 400 tamrein som tapt pÃ¥ grunn av rovdyr, hvorav ca. 650 tilfeller var dokumentert. Det totale tapet var imidlertid pÃ¥ over 58 000 tamrein, hvorav næringen søkte om erstatning for 47 800 dyr. I driftsÃ¥ret 2001/2002 var det registrert 184 925^[3] tamrein i Norge, men siden da har antallet trolig steget betydelig. Det finnes ogsÃ¥ store mørketall.

Tamrein på verdensbasis

Nordisk råd^[4] anslo i 2004 at den totale tamreinbestanden i verden var på ca. 1,8 millioner dyr, hvorav ca. 1,2 millioner (2/3) befant seg i Russland. I 1969 var den russiske tamreinbestanden på hele 2,5 millioner dyr. I Russland er det spesielt nenetserne som driver med reindrift, men også russiske samer og vepsere bidrar til det store tamreinholdet.

I Sverige var tamreinstammen^[5] pÃ¥ ca. 220 000 dyr i Ã¥r 2000, fordelt pÃ¥ ca. 4 700 reineiere. Ca. 3 700 av disse var samer. Antallet tamrein varierte mellom 160 000 og 300 000 dyr pÃ¥ 1990-tallet.

Atferd

Reinsdyr som feller gevirhuden

Reinsdyret er et flokkdyr som i vill tilstand gjerne ferdes i store grupper, som av og til kan telle flere tusen. Fra Nord-Amerika er det kjent at reinsdyr kan forflytte seg mer enn 5 000 km pÃ¥ et Ã¥r. Reinsdyret bruker først og fremst luktesansen til Ã¥ forsterke sitt sanseinntrykk, da dette dyret ser ganske dÃ¥rlig.

Reinsdyr er gode svømmere som enkelt krysser elver og havsund. Reinsdyr er hurtige dyr som over en kort periode kan nå en toppfart på mer enn 60 km/t (opp mot 80 km/t for caribou), eksempelvis om den blir skremt. Når flokken til vanlig forflytter seg er imidlertid halve farten eller mindre mer normalt.

Rein som har blitt temmet kalles gjerne tamrein, og er næringsmessig et viktig dyr for samene på Nordkalotten. Dyret har gjennom årtusener blitt skattet som matauk, trekkdyr og kilde til klær. Den varme pelsen gir god beskyttelse mot vær og vind. Klær og sko ble gjerne sydd med sener fra dyret. Av geviret har samene også tradisjonelt lagt både redskaper og pyntegjenstander.

Reproduksjon

Simle med kalv

Simlene blir normalt kjønnsmodne når de er omkring 28 måneder gamle, selv om det finnes eksempler på simler som har blitt det alt i 16 måneders alderen.

Paringstiden er i perioden august-november, avhengig av leveomrÃ¥det. PÃ¥ denne tiden feller bukkene det tynne hudlaget som dekker geviret, og like etter gÃ¥r de i brunst. De kjemper mot hverandre om retten til Ã¥ pare seg, og samler seg ofte en gruppe med 10–15 simler (hunndyr).

Simla går drektig i ca. 228 dager og føder normalt kun en kalv, selv om tvillingfødsler har blitt rapportert. Den nyfødte kalven veier normalt mellom 3 og 12 kg. Selve kalvingen skjer gjerne i perioden mai–juni. Reinkalvene blir tidlig utviklet og er klare til å patte mora få minutter etter at de er født. Kalven patter mora den første måneden, før den begynner spise gress selv.

Reinkalver blir hurtig løpedyktige og kan i løpet av ett døgn følge mora og flokken når denne forflytter seg. Flokken er også kalvens beste beskyttelse i de første dagene og ukene etter fødselen, da de er mest utsatte for rovdyr.

Ernæring og beskatningspress

Reinsdyr er planteetere som for det meste livnærer seg av ulike sorter løv, lav, mose og sopp. I Norge har studier vist at reinen livnærer seg på hele 37 ulike plantefamilier^[6]. Reinlav, som er energirik, men protein- og mineralfattig, og mose er spesielt viktig vinterstid, men de spiser også annen føde i denne årstiden. Det er også en myte at reinen ikke kan klare seg uten reinlav. Det er blant annet svalbardreinen et godt eksempel på. Om snøforholdene blir vanskelige kan imidlertid reinen risikere å dø av sult.

I store deler av verden blir villreinstammene beskattet gjennom jakt, ogsÃ¥ kalt villreinjakt. I Norge har tendensen de siste Ã¥rene vært at det blir stadig færre reinjegere. I 2005 var det 8 100. Det var en økning pÃ¥ ca. 1 700 jegere, noe som trolig skyldes økt villreinkvote. Til sammenligning var det 32 300 hjortejegere og 57 400 elgjegere (iflg. Statistisk sentralbyrÃ¥/SSB).

I 2005 ble det felt ca. 4 800 villrein i Norge, noe som var en oppgang pÃ¥ ca. 900 dyr (iflg. SSB, 2005). Fellingskvoten var pÃ¥ ca. 10 000 dyr. Størst kvote (felte/kvote) hadde Hardangervidda (860/2 530 dyr), men det ble felt flest dyr i Rondane (980/1 650). Fellingsprosenten var størst i Forellhogna, der det ble felt 264 dyr av en kvote pÃ¥ 300 (88 %).

I tillegg til jakt er reinen er utsatt for rovdyrpress. I Nord-Amerika er ulv det rovdyret som hvert år dreper flest rein. Forskere har anslått at en voksen ulv kan ta opp mot 15-30 rein på en sesong. Reinen er imidlertid også utsatt for predasjon fra svartbjørn, brunbjørn, isbjørn, gaupe, jerv og ørn, i Norge kongeørn. Ørnen tar helst kalver ^[7].

Bevaringsstatus

Villrein på Hemsedalsfjellet.

Reinsdyret som art er ikke en truet art. Forskere har estimert at det trolig finnes omkring 5-6 millioner reinsdyr i verden, hvorav nærmere 2 millioner er sÃ¥kalt tamrein. Reinen er sÃ¥ledes ikke truet som art, men den er utrydningstruet pÃ¥ mange lokale plan. Tap av habitat, klimaendringer og overbeskatning er de mest vanligste problemene. I dag er den kanadiske peary karibuen den mest truende underarten, trolig som følge av klimaendringer. Den ble satt pÃ¥ IUCNs rødliste som truet (EN A1b, C1) i 2003, men ny kunnskap dokumentert i 2006 viser at antallene kan være langt mindre enn tidligere antatt (ca. 10 000 dyr). Kanskje kun 2 000 dyr.

Reinen er mest tallrik i Alaska, Canada, og Russland. Tidligere fantes det også villrein langt sør i USA og i land som Storbritannia, Tyskland og Polen i Europa. I dag er det bare i Norge, Finland og Russland at det fortsatt finnes villrein naturlig i Europa, og i USA er karibuen nærmest utryddet.

Reindriftskultur

Reindrift

Tamrein på beite i Jämtland, Sverige

I Europa har reindrift utviklet seg fra en samisk veidemannskultur, men det er vanskelig å tidsfeste når overgangen fra villreinjakt til tamreindrift skjedde. Trolig har det skjedd gradvis og over lang tid. Kanskje også til ulik tid i ulike deler av disse landene.

I norsk sammenheng hører man først om reinhold av vikinghøvdingen Ottar fra Hålogalands beretninger til Alfred av England på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde ca. 600 rein, deriblant 6 lokkerein som var svært verdifulle blant «finnene» (les samene), fordi de ble benyttet som lokkedyr under villreinjakt. Det finnes også tidlige beskrivelser om samer som brukte tamrein som kjørerein, klovdyr og melkedyr.

På 1500- og 1600-tallet minket villreinflokkene sterkt som følge av økt handel og skattlegging av samene, samtidig som fangst- og jaktmetodene ble mer effektive. Samtidig økte tamreinflokkene, som måtte flyttes rundt på beite etter mønster av villreinens vandringer. Mange hevder at det var i denne tidsepoken at samene ble reindriftsnomader.

I Nord-Amerika og i Sibir i Russland har reinen har en lignende betydning for indianere og andre urfolk, om enn kanskje ikke i samme økonomiske grad som i Fennoskandia.

Reinkjøtt som matkilde

Reinkjøtt har vært en viktig matkilde for urfolk i nordlige strøk av verden sÃ¥ lenge det har eksistert rein der. I Nord-Amerika har eksempelvis indianerne utnyttet reinen gjennom alle tider, i Skandinavia samene, og i Russland samojedene og en rekke andre urfolk. Til Skandinavia kom reinen for omkring 9 000 Ã¥r siden, da isen trakk seg vekk etter siste istid. I hælene pÃ¥ reinen fulgte jegerne.

Samer og andre urfolk har rike tradisjoner med reinkjøtt som matkilde. For mange av de er fortsatt reinkjøtt den viktigste proteinkilden. For at kjøttet skulle kunne brukes utover hele året ble det gjerne saltet, tørket eller røket. Hele dyret ble utnyttet. Innmat, beinmarg og såkalt gumppus (blodkaker og blodpølser) regnes fremdeles som delikatesser i det samiske kjøkkenet. Tørket reinkjøtt er også fortsatt populært og mange mener det smaker fortreffelig. En av de mest kjente samiske matrettene kalles bidos og er en kjøttsuppe kokt på mye reinkjøtt og lite vann. Også finnbiff/reinskav er en populær kjøttrett lagd av strimlet reinkjøtt.

Reinsdyrkjøtt er svært magert sammenlignet med annet mørkt kjøtt. Det inneholder typisk omkring 4 % fett. For nordmenn flest er reinsdyrstek, reinsdyrbiff og ulike gryteretter der reinsdyrkjøtt inngÃ¥r mest vanlig. Indrefilet av reinsdyr er en delikatesse som mange ogsÃ¥ velger Ã¥ spise rÃ¥, men kjøttet kan være vanskelig Ã¥ fÃ¥ tak i. Ytrefilet er mer vanlig og egner seg utmerket som grillmat.

Kulturell betydning

I alle Ã¥r har samer og andre urfolk utnyttet reinen kulturelt, eksempelvis i rituelle handlinger og som arbeidsdyr. Reinen har blant annet fungert som vekselvis trekkdyr og klovdyr gjennom sesongen. I moderne tid har reinen ogsÃ¥ blitt populær i sport, mens snøscooteren har overtatt mange av dens arbeidsoppgaver i det daglige livet. I reinkappkjøring blir det konkurrert over ulike distanser. Tradisjonelt konkurreres det over en distanse pÃ¥ 1 000 meter med slede, men i de siste Ã¥rene har det ogsÃ¥ blitt utviklet en sprintdistanse.

Ekstern lenke

• Følg posisjonene til elg, villrein og gauper pÃ¥ dyreposisjoner.no

Referanser

1. ↑ Williams, T. M. & Heard, D. C. 1986. World status of wild Rangifer tarandus populations. Rangifer, Special Issue No. 1: 19–28.
2. ↑ Per Jordhøy: Snøhettareinen. Snøhetta forlag 2001.
3. ↑ Direktoratet for naturforvaltning. Erstatning for rovdyrskader på tamrein
4. ↑ Samarbeid med urfolkene i Barentsregionen (Nordisk råd, 2004) PDF-format
5. ↑ Vem är Same?, side 7/21, Svenska Samernas Riksförbund/SSR (PDF-dokument)
6. ↑ Faktorer som påvirker reinens fordøyelse av beiteplanter (Pressemelding/UiTø, 2000)
7. ↑ Fikk erstatning for 2000 rein drept av ørn (VG, 5.januar 2006)

Litteratur

• Bevanger, Kjetil. Villrein : fjellets nomade. Naturforlaget, 2004. ISBN 82-7643-348-0
• Jordhøy, Per. Snøhettareinen. Snøhetta forlag, 2001 ISBN 82-91375-15-1
• Lier-Hansen, Stein. Villrein & villreinjakt. Landbruksforlaget, 1994 ISBN 82-529-1951-0
• Reimers, Eigil. Villreinens verden. Aschehoug, 1989 ISBN 82-03-15859-5
• Skogland, Terje. Villrein : fra urinnvÃ¥ner til miljøbarometer. Teknologisk forlag, 1994 ISBN 82-512-0434-8
• Svalbardreinen og dens livsgrunnlag. Redigert av Nils A. Øritsland. Universitetsforlaget, 1986 ISBN 82-00-07728-4
• Rein. Temanummer av tidsskriftet Ottar, nr 195. Tromsø, 1993
• Bergsmo, Trym Ivar. Boazojahki : et Ã¥r med reindriftssamene. Pantagruel, 2001. ISBN 82-7900-126-3
• Kvaal, Grete Andrea. Karen Anna og hennes siida. Pax, 2001. ISBN 82-530-2268-9
• Nowak, Ronald M. Walker's Mammals of the World. Johns Hopkins University Press, Baltimore 1999. ISBN 0-8018-5789-9
• Walker, Tom. Caribou: Wanderer of the tundra. Graphic Arts Center Publishing Company, 2000 ISBN 1-55868-524-3
• Reinbeite. Temanummer av tidsskriftet Ottar, nr 211. Tromsø, 1996
• Reindrift, før og nÃ¥. Landbruksforlaget , 1999. ISBN 82-529-2357-7
• Reindrift i Nordvest-Europa i 1998 : biologiske muligheter og begrensninger. København: Nordisk ministerrÃ¥d, 1999. ISBN 92-893-0290-9

Eksterne lenker

Commons: Rangifer tarandus – bilder, video eller lyd

• Kart over villrein i Norge (Direktoratet for naturforvaltning)
• ADW
• Norsk Zoologisk Forening
• WWF
• World Deer