Underart

Fra Villmark

Underart (latin subspecies, forkortet ssp.) er en kategori brukt i den biologiske systematikken. En art har enten ingen underarter, eller flere, aldri bare én. Arter med flere underarter kalles polytypiske. I de tilfeller der man har valgt å dele en art inn i flere underarter, er dette gjort for å representere den geografiske variasjonen i artens morfologiske, økologiske og/eller genetiske egenskaper. To underarter lever altså aldri i det samme området, hvis en ser bort fra smale overgangssoner der utbredelsen til flere underarter kan møtes.

Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det et rent skjønnsspørsmål hvilken gruppe man velger å kalle underart. Grunnen til dette er litt forskjellig hos underarter sammenlignet med kategorier over artsnivået (som slekter eller familier), se rase.

Noen av underarter er så forskjellige, at man forventer at de over tid vil utvikle seg til forskjellige arter. I disse tilfellene er underartene et tegn på at den respektive arten befinner seg midt i en artsdannelsesprosess.

I paleontologien benytter man seg av og til av underarts-kategorien for å markere grensen i tid mellom fossiler som antakeligvis hørte til den samme arten, men som kan skilles fra hverandre. Til forskjell fra underarter som sameksisterer i dag, gir slike paleontologiske underarter altså ikke uttrykk for geografisk variasjon i arten, men for variasjon i tid.

Underarter beskrives på samme måte som arter, og har egne typer.

Nomenklatur innenfor zoologi

Underarter av dyr har tredelte (trinære) vitenskapelige navn, det vil si at det tilføyes et ekstra epitet til det vitenskapelige artsnavnet. Et eksempel er sibirnøttekråke, Nucifraga caryocatactes macrorhynchos.

Underarten som typen av arten tilhører kalles nominatunderart, og har to like epiteter i det vitenskapelige navnet. Carl von Linné beskrev arten nøttekråke fra et eksemplar av den europeiske underarten, som derfor heter Nucifraga caryocatactes caryocatactes.

De samme reglene for skrivemåte gjelder som for artsnavn. Det første leddet, slektsnavnet, skal ha stor forbokstav, og epitetene liten forbokstav. Epitetene er adjektiver som skal bøyes i samme grammatiske kjønn som slektsnavnet. Navnet skal normalt skrives med kursiv.

De vitenskapelige navnene på underarter brukes bare når det er absolutt nødvendig, og da blir navnene forkortet når det ikke er mulig å misforstå. Den japanske underarten av nøttekråke heter for eksempel N. c. japonica, og underarten i Himalaya N. c. hemispila.

Nomenklaturkoden for zoologi opererer kun med kategorien subspecies for grupper med lavere rang enn art. Likevel brukes av og til de uformelle kategoriene form og rase. Den siste kategorien brukes nå kun om husdyr.

Nomenklatur innenfor botanikk

Innenfor botanikk angis kategorien subspecies med forkortelsen «subsp.», men det er også vanlig å bruke «ssp.» Denne typen forkortelser skal ikke stå i kursiv.

Et eksempel er legevendelrot, Valeriana officinalis, som har underarten vanlig vendelrot, V. o. subsp. sambucifolia.

Innenfor botanikk definerer nomenklaturkoden flere kategorier med lavere rang enn art. Kultivarer har sin egen nomenklaturkode.