Fjellrev

Fra Villmark

Fjellrev
Fjellrev
Vitenskapelig(e) navn:	Alopex lagopus
Norsk(e) navn:	fjellrev, polarrev, arktisk rev, hvitrev, blårev
Hører til:	hundefamilien, rovdyr
Antall arter:
Habitat:	Arktisk og alpin tundra, kystnært.
Utbredelse:	Utbredt i Arktis og nordområdene.
Underarter:	Alopex lagopus beringensis Alopex lagopus fuliginosus Alopex lagopus groenlandicus Alopex lagopus hallensis Alopex lagopus innuitus Alopex lagopus lagopus Alopex lagopus pribilofensis Alopex lagopus semenovi Alopex lagopus sibiricus Alopex lagopus spitzbergensis Alopex lagopus ungava

Fjellrev (Alopex lagopus) er også kjent som polarrev og arktisk rev, samt som pelsvarietetene hvitrev og blårev. Fjellreven, som er eneste art i fjellrevslekten (Alopex), er et lite rovdyr i hundefamilien. Den er beskrevet i elleve kjente underarter, hvorav flere er omdiskuterte. Som art regnes fjellreven som direkte truet i Norge, Sverige og Finland, og står der på nasjonal rødliste over truete arter, men ellers i leveområdet er den på ingen måte truet.

Beskrivelse

Blårev er et resultat av en spontan mutasjon.

Fjellreven er tilpasset et arktisk klima og har derfor en tett og svært varmeisolerende pels som tåler ekstrem kulde. Omkring 70 % av pelsen er underpels, noe som setter den i stand til å tåle temperaturer ned under minus 35°C uten å måtte øke forbrenningen. Som sådan er pelskvaliteten gjerne best i tidsrommet desember – februar. Fjellrev er også den eneste revearten som har runde ører.

I vill tilstand kan man regne med at fjellrev lever i opp mot 6–10 år, og opp mot 20 år i fangenskap. I snitt lever de kortere, ca. 3–4 år i vill tilstand. Fjellreven er ca. 25 % mindre enn rødreven og blir derfor ofte fortrengt der begge finnes. I Norge veier en fjellrev ca. 2,5–5,0 kg, mens fjellrev på Svalbard, der 97 % av stammen er hvitrev, gjerne veier 3,0–3,5 kg i snitt. Kroppslengden er ca. 46–73 cm fra snutespiss til halerot. Halen kommer i tillegg og utgjør gjerne ca. 25–52 cm. Oppdrettsrev må på ingen måte sammenlignes med viltlevende rev. Oppdrettsrever blir gjerne mye større (ofte dobbelt så tunge).

Fjellreven finnes i fargevariantene hvit (såkalt hvitrev) og blå (såkalt blårev), men hvit er mest vanlig. Forskerne regner således med at omkring 95 % av alle fjellrever er hvitrever. Blårev finnes hovedsakelig på øyer som Jan Mayen, Island og Grønland.

Hvitrev

Hvitrev er ensfarget hvit om vinteren, men blir brun på ryggen og lårene og gul i buken om sommeren. Hvitreven holder til i snørike områder. Selv om den er nærmest helt hvit vinterstid er den altså ikke en albino. Oppdrettet hvitrev har ofte innslag fra elementer som gjør den gråere i hodet enn vill hvitrev.

Det er også observert sandfarget fjellrev, blant annet i Dividalen i Troms og i Sverige. Dette er trolig hvitrev som mangler brunt pigment, men denne mutasjonen er ikke styrt av det samme genet som styrer hvit og blå farge. Noen beholder sandfargen gjennom vinteren, mens andre blir hvite vinterstid.

Blårev

Blårev er en slags samlebeskrivelse for alle de andre fargevarietetene. Den stålblå fargen er et resultat av en spontan mutasjon. Blåreven holder stor sett til på snøfattige øyer i arktiske strøk, noe som trolig er årsaken til den mørke pelsen, der mørk pelsfarge gir bedre kamuflasje. Den finnes ikke naturlig i Norge. Blårevpels er mest ettertraktet og best betalt. Blåreven feller gjerne vinterpelsen i mai i arktiske strøk og har sommerdrakt fram til september. Oppdrettet blårev gir gjerne ett lysere (mer sølvfarget) inntrykk enn vill blårev.

Blåreven er litt vennligere enn de andre revene på grunn av denne spontane mutasjonen, og den er derav blant de få dyrene som kan undertrykke instinkter. Den har lett for å bli hengiven mot mennesker, og er derfor det nærmeste du kommer et tamt villdyr.

Den er sosial, som andre rever, og lever ofte i flokk. I oppdrett blir den selvfølgelig større og lysere enn de ville.

Leveområdet

Fjellreven holder til i arktiske strøk og på alpin tundra. Den forekommer i Skandinavia ned til høyfjellet i det sydlige Norge, i fjellstrøkene i Sverige, nord i Finland og lengst nord på Kolahalvøya i Russland og østover gjennom de arktiske delene av Sibir helt til Kamtsjatkahalvøya nord i Stillehavet, og i arktiske områder av Nord-Amerika. Fjellreven finnes dessuten på en rekke øyer i nordområdene, for eksempel på Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Spitsbergen, Barentsøya/Edgeøya, Bjørnøya og andre arktiske øyer.

Siden 1994 er det i norsk sammenheng påvist yngling av fjellrev på Finse, på Dovrefjell, i Lierne, på Børgefjell, på Saltfjellet, i Narvik, i Indre Troms, på Kjølifjellet, i Alta, på Ifjordfjellet og på Varangerhalvøya. Ynglingen gir også et godt geografisk bilde av hvor det finnes fjellrev i Norge.

Matvaner og reproduksjon

Hvitrev i vinterpels

Fjellreven er en opportunist som spiser nærmest alt den kommer over. I polare strøk er den kjent for å utnytte restene etter byttedyr (som regel sel) tatt av isbjørn, som den gjerne følger etter. På fastlandet er den viktigste matkilden smågnagere, og da spesielt lemen. Kadavre av reinsdyr er også viktig, spesielt i år med lite lemen. Hare, fugl, fugleegg, bær, planter og matavfall fra mennesker blir også spist.

Fjellreven hamstrer mat når det er overskudd. Den deler opp maten i mindre biter og graver den ned for senere bruk. Hamstringen er nødvendig for å kunne overleve, spesielt siden tilgangen på føde svinger sterkt gjennom året. Forskere har fastslått at fjellreven bruker både luktesans og hukommelsen for å finne igjen maten.

Fjellreven som er dagaktiv og lever i monogame parforhold alene eller i små familiegrupper. Den har et enormt stort revir, som regel mellom 8 000 000 og 60 000 000 dekar, som hevdes under sommersesongen.

Selv om arten kan reprodusere seg utenom såkalte smågnagerår, så er det en nøye sammenheng mellom disse. I gode lemenår kan fjellreven føde opp mot 25 valper, selv om dette er sjelden. I år med normal næringstilgang fødes gjerne 3–6 valper i snitt.

Parringstiden er i mars – april og valpene fødes ca. 50 dager seinere. De forlater gjerne hiet første når de er ca. fire uker gamle. Da er de gjerne sjokoladebrune i fargen og har en kort hale. Ved åtte ukers alderen har de gjerne fått de voksnes pelsfarge. Halen har vokst noe, men er fortsatt relativt kort og tynn. Etter tolv uker begynner halen å ligne på de voksnes haler, selv om noe fortsatt gjenstår. Valpene har nå også gjerne begynt å utforske terrenget rundt hiet, og tar seg ofte små turer på egenhånd.

Fjellrevens hi kan være svært store og er ofte gamle. Hiene skiller seg ut fra omgivelsene ved at årelang bruk og gjødsling har gjort området rundt frodigere. I en undersøkelse gjort i Norge var størrelsen på hiet i snitt 363 m² og hadde hele 27 åpninger. Fjellreven har et mer avslappet forhold til revir enn mange andre arter i hundefamilien, slik at flere rever av og til kan dele hi.

Bestandsutvikling generelt

Hvitrev i sommerpels på Svalbard

Fjellreven er ikke truet som art. Bestandstallene er gode over store deler av leveområdet, unntatt innenfor det geografiske området vi kaller Fennoskandia. Der fikk stammen en kraftig knekk på slutten av 1800-tallet og regnes i dag som direkte truet av utryddelse.

Norsk fjellrev

Fjellreven er direkte truet som art i Norge. De fleste rovdyrbestander i fastlands-Norge har vært i samme situasjon, men til forskjell fra disse har ikke fjellrevbestanden klart å ta seg opp igjen, selv etter å ha blitt fredet så tidlig som i 1930.

I dag finnes det omkring 100–200 voksne individer i Norge, Sverige og Finland til sammen, hvorav trolig færre enn 50 holder til i Norge. I tillegg kommer valpene, som i Norge trolig utgjør ca. 80–100 dyr. Dette betyr at fjellreven står i fare for å bli utryddet i dette området.

Årsaken til at bestanden kollapset var høye skinnpriser og skuddpremier, noe som førte til en omfattende jakt. I perioden 1879 – 1911 ble det trolig skutt mer enn 2000 fjellrev hvert år.

Årsaker til svak bestandsutvikling

Forskjellen i bestandsutvikling mellom den fennoskandiske bestanden og bestander ellers i utbredelsesområdet er et mysterium for mange forskere. Man har heller ikke funnet et fullgodt svar på problemet, men de fleste er enige om at svaret kanskje ligger i en eller flere av følgende årsaksområder:

Fortrenges av rødrev

Rødreven er større og sterkere enn fjellreven, og vil utkonkurrere denne dersom den etablerer seg i et område der det finnes fjellrev. I utgangspunktet vil grensen mellom fjell- og rødrev være bestemt av klima (temperaturen) og tilgangen på mat. En generell temperaturøkning vil være en fordel for rødreven, det samme vil tilgang matavfall være. Rødreven har i senere tid erobret en rekke territorier i fjellrevens tradisjonelle områder.

Matmangel

Fjellreven er tilpasset et liv i veksling mellom sult og overflod, og store kull i overflodsårene har sikret bestanden så langt. I de siste 20–30 årene har lemenårene sviktet mange steder, slik at tilgangen på mat har blitt for liten. Det kan ha resultert i mindre kull og færre overlevende valper. På Svalbard lever fjellrev i stor grad av åtsler som isbjørn etterlater seg. Det har også blitt spekulert i om fraværet av store rovdyr på fastlandet, særlig jerv som deler fjellrevens biotop, har ført til færre kadaver og dermed mindre vinterfôr for fjellreven.

Bestanden er for liten og fragmentert

De få fjellrevene som finnes er spredt over et så stort område at de har problemer med å finne seg make og reprodusere. Særlig gjelder dette fjellområdene i Sør-Norge. Innavl vil også være et problem under slike forhold.

Norske løsninger

Da norske myndigheter ble kjent med at fjellreven var i ferd med å bli utryddet i Norge, ble det bevilget økonomiske midler og igangsatt flere prosjekter for å redde den. Dessverre har det vært en viss uenighet om hva som er den beste løsningen, slik at ulike miljøer har igangsatt ulike løsninger for å rette på problemet:

Bevaringsbiologi fjellrev

Dette er et stort norsk avlsprosjekt, iscenesatt av Norsk institutt for naturforskning. Tanken bak prosjektet er å fange vill fjellrev og la disse formere seg i fangenskap, for så å sette ut avkommet. Rev i fangenskap vil således også kunne utgjøre en genetisk reserve.

Det ble fanget inn 9 rever som ble plassert ved Dal forsøksgård i Asker. Forholdene var imidlertid av en slik karakter at tispene ikke ble brunstige, så i 2003 ble to par flyttet til nye og mer egna lokasjoner.

Et par ble plassert hos Langedrag Naturpark. Det resulterte i et valpekull. Det andre paret ble plassert ved en revegård i Namsskogan, der tispa døde. Sommeren ble 2005 ble en ny avlsstasjon tatt i bruk på Oppdal, noe som trolig vil revene bedre vilkår og bedre resultater.

Dal forsøksgård er siden nedlagt og tre av tispene flyttet til det nye avlsanlegget i Oppdal. Den siste tispa er flyttet til Langedrag Naturpark, der hun har fått plass sammen med hannen som var der fra før. Tispa med valper er derfor flyttet til en ny lokasjon ved naturparken. Det har også blitt fanget inn flere viltlevende valper, men prosjektet som sådan er under sterk kritikk fra mange kanter, og har som sådan heller ikke gitt andre resultater enn det ene kullet så langt. I november 2005 nektet Statens forsøksdyrutvalg å godkjenne stasjonen og deler av prosjektet.

Utfordringen med avlsprosjektet er todelt.

Å få dyra til å formere seg i fangenskap.
Å få oppdrettsdyr som settes ut i naturen til å overleve og reprodusere seg.

SEFALO-prosjektet

Dette var et finsk/svensk/norsk fireårig prosjekt støttet av Den europeiske union. Det startet opp i juli 1998 og endte i desember 2002. Prosjektet som sådan drev med støtteforing av fjellrev og rødrevkontroll. Erfaringen så langt er at støtteforing vinterstid gir økt kullstørrelse, og sommerforing gir en større grad av overlevelse hos valpene.

Problemet er at støtteforing også kan gi bedre vilkår for rødreven, så kontroll og avskyting er nødvendig. Prosjektet var imidlertid en stor suksess, spesielt sammenlignet med avlsprosjektet i Norge. Norske myndigheter har da også satt i gang med tilsvarende virksomhet i Finnmark.

SEFALO-prosjektet

Prosjekt fjellrev

Dette er et fireårig statsfinasiert samarbeidsprosjekt som organiseres av fire frivillige organisasjoner: Den Norske Turistforening, Norges Naturvernforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund og World Wide Fund for Nature, med støtte fra Direktoratet for naturforvaltning.

Primæroppgaven for prosjektet er å skape interesse for, og formidle kunnskap om de vilkår som er nødvendig for at fjellreven skal komme tilbake i vår fauna. I så måte har prosjektet opprettet er glimrende og svært interessant nettsted som forteller om fjellreven.

Prosjekt fjellrev

Yngling i Norge

Det er for tidlig å si om fjellreven lar seg redde på fastlandet. Forhåpentlig vil ny forskning gi oss bedre svar på hva som må gjøres for å redde arten i Norge, Sverige og Finland.

Tabell over yngleresultater i Norge siden år 2000:

År	2000	2001	2002	2003	2004	2005	2006	2007
Ynglinger (kull)	2	15	9	2	14	21	5	16
Steder	–	–	–	Varangerhalvøya (1) Finse (1)	Indre Troms (1) Saltfjellet (4) Børgefjell nasjonalpark (7) Lierne (2)	Finnmark (4) Troms (1) Saltfjellet (4) Børgefjell nasjonalpark (11) Finse (1)	Finnmark (5)	Finnmark (6) Indre Troms (1) Saltfjellet (1) Børgefjell (8)
Merknad	–	smågnagerår	–	–	smågnagerår	* se kommentar	* se kommentar	* se kommentar
Kilde	–	–	–	NINA-rapport	NINA-rapport	NINA-rapport	NINA-rapport	NINA-rapport

Kommentar 2005: Etter to gode smågnagerår brøt smågnagerbestanden sammen på våren/forsommeren, og det ble stor hvalpedødelighet, særlig på Saltfjellet og Børgefjell. I Lierne brøt smågnagerbestanden sammen så tidlig at det ikke ble født levedyktige kull. Finsekullet er antagelig «farmhybrid».

Kommentar 2006: Lite smågnagere helt opp til nord-troms. Tre kull på Varangerhalvøya, ett på Ifjordfjellet og ett i Porsanger. Genetiske undersøkelser viste at Fjellreven i sør-norge (Hardangervidda) var farmrev eller sterkt innblandet med farmrev [1].

Kommentar 2007: Smågnagerbestanden er i ferd med å bygge seg opp igjen. Det er registret mange store kull med 9-11 valper, og minimumsanslaget på antall fjellrevvalper som har sett dagens lys i fjellet i Norge i år er 112. Tre av kullene i Finnmark var på Varangerhalvøya hvor det foregår et forsøk med uttak av rødrev. 2008 forventes å bli er godt fjellrevår. [2]

Sykdomsbildet

Foto: Per Harald Olsen

Fjellrev kan smittes av reveskabb og dø av følgesykdommer. Reveskabb er påvist i skandinaviske fjellområder. Man fryker allikevel mest at den arktisk stammen av rabies skal inntreffe. Fjellrev er nemlig bærer av rabies i store deler av utbredelsesområdet, og siden revirene er så store kan det tenkes at den frykta sykdommen også vil spre seg til våre trakter med tiden (SEFALO-prosjektet).

Systematikk

Det er elleve kjente underarter av fjellrev, men flere av de er omdiskuterte blant taksonister.

Alopex lagopus (fjellrev)
- Alopex lagopus lagopus (Fennoskandia og Vest-Russland)
- Alopex lagopus beringensis (Beringøyene utenfor Kamtsjatkahalvøya)
- Alopex lagopus fuliginosus (Island)
- Alopex lagopus groenlandicus (Grønland)
- Alopex lagopus hallensis (Halløya i Beringstredet)
- Alopex lagopus innuitus (Karogarelven ved Point Barrow i Alaska)
- Alopex lagopus pribilofensis (St. Georgeøya og Pribiloføyene i Alaska)
- Alopex lagopus semenovi (Mednijøya, en av øyene blant Kommandørøyene i Nordøst-Russland)
- Alopex lagopus sibiricus (Sibir)
- Alopex lagopus spitzbergensis (Svalbard inkl. Bjørnøya)
- Alopex lagopus ungava (Canada)

Referanser

Litteratur

Alderton, David. 1994. «Foxes, Wolves, and Wild Dogs of the World». Blandford Press: United Kingdom. ISBN 0-8160-2954-7
Nowak, Ronald M. 1999. «Walker's Mammals of the World»: 6th edition. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-5789-9
Wilson, Don E., and DeeAnn M. Reeder. 1993. «Mammal Species of the World». 3rd edition. Washington: Smithsonian Institution Press. ISBN 0-8018-8221-4
«Felthandbok - fjellrev: En veileder til overvåking av fjellrevbestanden, tolkning av spor og sportegn, skille mellom fjellrev, rødrev og rømt oppdrettsrev».
Trondheim: Norsk institutt for naturforskning, 2005. 27 s.

Eksterne lenker

Commons: Fjellrev – bilder, video eller lyd